Lys og mørke

To bloginnlegg i løpet av en dag ligner ikke meg, men jeg har også lyst til å legge ut dette bildet fra i sommer. Og det lille diktet, kanskje passer det bra i denne mørketid.

Det finnes
alltid lys
lyset er sterkere
enn mørke
mørke
vil aldri
overvinne det.

Hardhaus i 13 minus

Fredag tok jeg meg en tur langs Skarselva innerst i Maridalen. Der elva renner ut fra Øyungen liker Fossekallen seg. Den bader og koser seg. Det var isende kalt 13 minus, men jeg hadde gått meg god og varm, og hadde kledd meg særs godt for anledningen. Jeg fant en fin plass nede ved vannkanten, og satt der et par timers tid. Det er meditasjon for kropp og sjel å sitte slik ved et elveføre i kalt vær, men likevel være varm og følge med på denne lille fuglen som bader og koser seg. Da er det nuet som teller, opplevelsen akkurat her og nå. Alt annet forsvinner, det eksisterer, men er utenfor meg. Jeg lever meg inn i elvas, skogens og Fossekallens liv. Jeg kjenner at jeg er en del av dette, en del av naturen. Og naturen gir hvile.

Morgenstemning ved skogstjernet

Det er godt å sitte ved et stille skogstjern tidlig en mai morgen. Føle livet som er i emning. Høre lydene fra skogen. Fuglene som hilser en ny dag velkommen. Se sola snike seg opp bakom grantoppene og farge åsen i et mykt varmt lys. Som om all verdens lys og varme var samlet på dette ene stedet.

Meningen med livet?

Det suser fra elva, et Fossekallpar jobber hektisk for å samle mat til ungene sine. De har bygget et rede ved en liten demning. Ytterst ute på murkanten er redet. Der har de egg og kanskje noen nyutklekte unger. De lever hardt disse to, strever for å fø opp ungene. Farer truer overalt, spesielt større rovfugler, men de vet å passe seg. Timene flyr av gårde, der vi sitter og observerer arbeidsdagen til Fossekallen. Blir den aldri sliten? Tar den seg aldri en hvil? Nei, nå er det livet som gjelder. Det nyskapte livet, å fostre opp ungene trygt.
Vi mennesker gjør det samme. Vi jobber og jobber for å fø ungene våres vi og. Kanskje det er nettopp det som er livets mening, å reprodusere seg. Slik at livet kan fortsette i generasjoner fremover, både for dyr og mennesker.

Mektige gamle trær

Det sies at hvert menneske har et element i naturen som er deres. Jeg har gått og lurt på dette, hva er mitt element? Er det noe spesielt i naturen som trekker meg til seg? Er det noe i naturen som jeg faller spesielt for, noe som vekker følelser, noe som er meg nært og kjært? Noe som er godt?
Jeg har kommet frem til at det er trær. Jeg har alltid likt skogen, og jeg har alltid vært tiltrukket av trær. Alt fra de gamle knotrete epletrærne i hagen som mine medboere gjerne vil hogge ned, men som jeg nekter av all kraft, til de store mektige furutrærne. Vi har noen slike furutrær på hytta, for mange, mange år siden ville min farmor hogge dem ned, jeg nektet. Og jeg fikk det som jeg ville. De står der den dag i dag.
Så er det disse gamle eiketrærne som av og til dukker opp i Oslolandskapet. De står på Karl Johan, i Tøyenparken og i Linderudskogen. Der var jeg i dag og like imponert som alltid over disse mektige gamle trærne, som er gud vet hvor gamle og som har sett hele utviklingen av samfunnet, fra de nakne jordene i Groruddalen til den nå tette bebyggelsen. Hvor lenge vil de bli stående der, før utviklingen sier at de også må ned?

Rådyr, elg og naturens musikk

Ved elvebredden

Det er stille, det eneste som høres er litt rasling fra trærne når snøen som har ligget tungt på grenene faller av og lyden fra elven, som en symfoni stemt i dur.

Jeg sitter på knærne nede i snøen på isen langs elvebredden. Jeg lukker øynene, vender ansiktet mot solen, puster inn lange drag av den friske luften. En fugl kvitrer. Naturens egen musikk. Hvem trenger Ipod i ørene når denne musikken brer seg utover og inn i kroppen. Jeg kjenner solstrålene mot ansiktet, de varmer, selv om det var 28 minus i dag tidlig. I et kvarter bli jeg sittende med lukkede øyne, følelsen av å føle meg i ett med naturen, det store det mektige er rimelig nær. Dette er så langt fra byens larm jeg kan komme. Og det er så livgivende, hodet tømmes for alle måer, avtaler og tidspress. Naturen rundt meg gir liv, nytt liv, nye forventninger til det som ligger foran. Og hjertet, det fylles med glede.

Rådyret

I dag tidlig var jeg bare noen få meter fra et vakkert lite rådyr, det så på meg jeg så på det, jeg må liksom svelge opplevelsen, smake på det, kjenne at jeg også er en del av en helhet.

Det sto og stirret forundret på meg, og lurte nok på om jeg var farlig. Jeg hadde jo en diger dings i hånden, et sånt der kamera, intet gevær. Plutselig bråsnudde det og løp inn i skogen, og jeg sto igjen med minnene og bildene.

Elgene

Store furutrær brer seg utover terrenget, granene tunge med snø kranser rundt myra som ligger nedenfor furumoen, her bestemmer vi oss for å ta en liten rast. Helt stille, det begynner å skumre, et rødlig skjær over himmelen i sørvest, solen er gått ned. Det er tidlig kveld. Plutselig får vi se at det beveger seg noe bakom trærne, noe stort, noe kraftig, noe mektig. Der står den, stor og kraftig og stirrer rett på oss. Vi er sett, vi stirrer tilbake, stillingskrigen har begynt. Vi ønsker å få den i flukt, bilder med løpende elg kan bli bra. ISO, eksponeringskompensasjon og alt er forhåndsinnstilt, klar til skudd bare den vil bevege på seg. Den stirrer, vi stirrer. Så kommer det enda en, og den er enda større. Det er en okse, den første er kolla. De skal krysse myra. Oksen blir stående skjult bak trærne litt innenfor myrkanten, den sender kolla før seg. Kolla står fortsatt og stirrer, men som et svar på at oksen vil hun skal gå, begynner hun å bevege seg utover myra. Vi løfter kameraene, venter litt, spenningen stiger, vil oksen også komme? Så kommer den. Vi fyrer løs, her spares det ikke på bildene, her er det elger i flukt. Med grasiøse bevegelser springer de over myra. På andre siden stopper de litt, snur seg, stirrer på oss igjen og går videre innover i skogen. Vi pakker ned fotoutstyret vel fornøyd med dagens fangst.

Personlig bilde?

Det hender man leser om personlige bilder, eller man hører om personlige bilder på fotoforedrag, fotokurs etc. Hva er så et personlig bilde? Jeg lurer. Er det et bilde som gjenskaper mine følelser? Mitt stemningsleie? Min identitet? Eller er det bilder som kan appelerer til betrakteren, hvor betrakteren gjenkjenner seg selv og sine følelser i bildet. Det er jo alltid en som gir og en som tar, i dette tilfellet en fotograf som formidler noe personlig ved et bilde, som betrakteren tar i mot og kjenner seg igjen i. Og kan alle bilder være personlige? Hva ligger egentlig i begrepet personlig?

2009, et tilbakeblikk

Sitter og funderer over året som snart er over, 2009. Fotomessig har dette vært et begivenhetsrikt år for meg, spesielt med utstillingen jeg hadde på Årvoll gård. Jeg er veldig glad for at jeg fulgte hjertet mitt og gjorde det. At jeg klatret over alle tanker om at bildene ikke var gode nok o.s.v. Det var mye jeg lærte av å gjøre den utstillingen.
Fotograferingsmessig har det også vært utvikling føler jeg, jeg synes selv at jeg har utvidet reportoaret noe. Med fotokurs i Grøvelsjøen, Orreleik, Elgfoto, Beverfoto og de mer vanlige fuglebildene. Det har også blitt nye bekjentskaper i 2009 som har brakt inspirasjon til fotograferingen og det er jeg utrolig takknemlig for.

På det jobbmessige planet har også 2009 vært et fremgangsrikt år. Jeg søkte en stilling som Geovekstansvarlig i Østfold, og fikk den! Det var et hopp for meg faglig sett. Geovekst er et samarbeid mellom Statens kartverk, Vegvesenet, Kommunene, Telenor, E-bedriftene, Jernbaneverket og Landbruket. Alle disse aktørene går inn i et samarbeid om å kartlegge forskjellige områder. Det etableres grunnkartdata. Veier, vann, høydekurver, bygg, o.s.v. Det er disse kartdataene som brukes i kartprodukter som kan kjøpes rundt om fra turkart til tekniske kart, til kart for GPS og andre ting.
Jeg tok over denne jobben 1.juli og lærekurven har vært forholdsvis bratt hele høsten, spesielt på den økonomiske siden, da jeg tidligere kun har abeidet med fag. I realiteten er jeg prosjektleder for alle de kartleggingsoppdrag som måtte komme i Østfold fylke. Og har også en god del kontakt med firmaene som utfører jobbene. Det er mye å passe på, så det krever sitt.
Med denne jobben har hverdagen min blitt utrolig spennende og utfordrende og ikke minst inspirerende.

Familien betyr mye for meg, jeg har ei jente i tredje klasse, ei i niende klasse og en gutt på videregående. Med alle aktiviteter på fritiden og oppfølging av lekser etc. er det nok å henge fingrene i. Da er det godt at mannen min og jeg kan dele på dette. Vi gjør begge vårt beste for at det hele skal gå rundt.
Nå nyter vi juleferien i fulle drag her i Trysil, dagene er korte og går alt for fort. Det er deilig med ferie og det å bare være sammen. Vi har et trivelig feriehus her oppe, langt fra bakkene, og Oslos kjasete og masete liv. Det er godt å kunne trekke inn i stille skogen, stå med ski på beina og bare lytte til stillheten, naturen, vinden, nyte vinterlyset som er helt spesielt. Det er ferie og opplading av batteriene til et nytt år med nye oppgaver og utfordringer.

Hva handler det egentlig om?

Jeg farer hit og dit, fra det ene kjøpesenteret til det andre, jeg handler og handler, kikker og ser, koser meg litt i alt ståket, men mest kjøper jeg meg bort. Og jeg er ikke den eneste, jeg vil jo så gjerne at både den ene og den andre skal bli glade. Jeg vil se en haug av pakker hvor funklende barne øyne og voksen øyne pakker opp og blir glade. Derfor kommer jeg akkurat nå på at jeg burde kjøpt til noen jeg på en måte har glemt litt. Det går jo på kreditten løs, men det kan man jo ta igjen sånn litt utpå nyåret, det er ikke så farlig bare de rundt meg blir glade.

Ja, julen handler om å glede, glede hverandre, men er det alle pakkene som gleder mest?
Er det ikke heller det å få være sammen med de man er glad i, de man elsker over alt på jord? Den største gleden er å finne fellesskapet, kjenne varmen, være hos hverandre. Gi hverandre en klem, eller flere klemmer, snakke sammen, le sammen. Fellesskapet om det er lite eller stort må være den største gaven å gi hverandre.
Vi kan gi så dyre ting vi bare kan, vi kan ha handlet oss arme og blakke, men hva hjelper det hvis vi ikke har hverandre, hvis vi ikke har noen å dele det hele med?
Det er dessverre mange som sitter alene julekvelden, ensomhet er en av de store utfordringene vi har i samfunnet. Vi ser det kanskje ikke så godt, men vi vet at det er der. En gave som er mer verd enn alle tinggavene, er å møte et menneske å si: "Hei, jeg vil gjerne ønske deg god jul".
Alle vet vi helt sikkert om et menneske som vi kan hilse god jul.

Varmen mellom mennesker, nestekjærlighet kan synes som en mangelvare i det samfunnet vi lever i, i dag. Kanskje kunne hver av oss være med å gi den gaven til hverandre, gi litt varme, gi nestekjærlighet, og ikke bare i julen, men hele året igjennom. Alle hverdagene for det er da vi trenger det mest. Gi ros til en kollega, gi ros til en nabo, gi ros og varme til din samboer, være raus med å gi bort gode ord. Da tror jeg verden ville bli et bedre sted å leve.

Med dette ønsker jeg alle dere lesere en GOD JUL!

"Eg ser" av Bjørn Eidsvåg

Tekst av Bjørn Eidsvåg

Eg ser

Eg ser at du e trøtt
men eg kan ikkje gå
alle skrittå for deg
Du må gå - de sjøl
men eg vil gå de med deg
Eg vil gå de med deg

Eg ser du har det vondt
men eg kan ikkje grina
alle tårene for deg
Du må grina de sjøl
men eg vil grina med deg
Eg vil grina med deg

Eg ser du vil gi opp
men eg kan ikkje leva
livet for deg
Du må leva det sjøl
men eg vil leva med deg
Eg vil leva med deg

Ser at du er redd
men eg kan ikkje gå
i døden for deg
Du må smaka han sjøl
Men eg gjer død til liv, for deg
Eg gjer død til liv for deg
Eg gjer død til liv for deg

Tid, stress og naturens betydelse

Jeg bor og lever mitt daglige liv i Oslo, noe som har syntes på de siste bildene her i bloggen, men det er natur som interesserer, det er natur som trekker, det er stillheten og freden i naturen. Det er livet i naturen som tiltrekker, det livet som er så totalt forskjellig fra bylivet, det livet som går i sin egen naturlige rytme, som våkner med lyset og hviler i mørke, eller som noen dyrearter helt motsatt hviler om dagen og er aktive om natten.
Mennesket er stort sett aktive hele tiden i vårt kaotiske samfunn. Vi våkner til en skingrende lyd kl 05:30, vekker ungene, haster i oss frokost og strener ut i jaget. Møter trøtte ansikter på T-banen, med avisene brettet ut, musikken i ørene og mobilen i hånda. På ettermiddagen jager vi hjemover igjen, med en liten lur på banen, med mobilen, med ipoden og alle avtalene som skal følges opp etter jobb.
Jeg prøver å ta meg tid til det jeg har lyst til, prøver å ta livet med ro mellom slagene, senke tempoet i hverdagen noe. Bildene her tok jeg mens Silje red sist torsdag. Da har jeg en hel time som jeg kan tusle avgårde, sammen med Leo (hunden) og sammen med kamera. Da gjelder det å se og få alt mulig annet ut av hodet. Rett og slett koble av, og hva er bedre enn å koble av med foto?

Morgenstemning

Tåka ligger utover vannet,
det er stille
bare noen små lette krusninger
en fugl bryter stillheten med
spøkelsesaktige "uhu" lyder innenfra skogen

Sola har ennå ikke stått opp
det er småkalt
en and flyr plutselig opp
en bever sklir stille gjennom vannet

Brunnakkene ligger og sover på flytebrygga
det hersker en utrolig ro og fred over landskapet
båten sklir lett gjennom vannet
kameraet ligger klart
jeg ser, jeg lytter, og suger inn stemningen

Refleksjoner over begrepet tid

Hva er tid?
Er det en fjerde dimensjon som vi er programmert til å følge? Vi forholder jo oss til et tredimensjonalt plan, høyde, bredde og lengde. Det danner rommet som vi beveger oss i. Så kommer tiden inn som en fjerde dimensjon som det er umulig å unngå.
Blir tiden laget av mennesket? Uten mennesket, ville da tiden ha eksistert?
Konkret følger tiden døgnet, soluret, den første klokken. Skyggen på pinnen som flyttet seg i løpet av dagen. Dermed kunne man dele døgnet inn i 24 timer, og igjen dele den opp i minutter og sekunder og hundredeler. Dermed hadde man klokken. Urskiven med viserne som går og går og aldri stopper så sant man har husket å skifte batteri.
Så styres vi av tiden inn i et mønster som vi må følge dersom vi ønsker å være en del av samfunnet. Jobben begynner kl.08:00 og varer til 16:00, utover det har vi lite bestmmelsesrett. (Det vil si at på min jobb kan vi komme kl.07:00 om vi vil, og gå kl.17:00, men vi har en kjernetid fra 09:00 til 14:30. Klart det lønner seg å jobbe litt mer enn det, for da får man fleksitid. )
Vi føres inn i et mønster, et regelmessig mønster som vi følger hver dag. Og alle gjøremål tidsbestemmer vi. Hver dag har fått sitt navn, slik at vi kan være enige om at Søndag er det fri, ikke mandag eller fredag. Vi er enige om at Søndag er fridagen. Og den gleder vi oss til alle for da skal vi få gjort alt det vi ellers ikke fikk gjort i uka.
Så er det alle avtalene som skal følges opp, det er avtaler på jobb, avtaler på barnas skoler, avtaler på fritidsaktiviteter, avtaler om ditt og avtaler om datt. Nå legger vi inn påminnelser på mobiltelefonen, vår andre hjerne, slik at vi kan huske alle avtalene og bli påminnet dem en time før de tiltrer.
Det piper og durer over alt, beskjeder her og beskjeder der. "Hallo" er det virkelig slik vi vil ha det?

Selvportrett, multieksponering, klokken er vesentlig, det samme er stenen og lyspunktene, ønsket om å hvile litt mens tiden går. Mobilen ringte faktisk omtrent litt før jeg tok bildet, en påminnelse om at jeg skulle vært et helt annet sted, avtalen var glemt, men for en flott skogstur.

Ferie
Når man har ferie, hviskes mange av disse tidspunktene bort. Vi sover lenger, er lenger oppe, kroppen kommer inn i en annen rytme, vi slapper av mer, kommer inn i et mer behgelig og roligere tempo. Ingen ting vi skal rekke eller nå, vi kan leve fritt. Være tilstede i akkurat dette tidspunktet for det er det vi har fått.
Jeg undres om det er tiden vi har ferie fra?
På tre uker skal tempoet settes ned, hvis vi ikke har valgt en voldsom aktivitets ferie da. For meg skal i hvertfall tempoet settes ned. Blir været bra, skal jeg ligge i et vann og duppe opp og ned på en luftmadrass, titte på de lette sommerskyene og bare nyte tilværelsen, livet.

Kontroll over tiden
Er det tiden som styrer oss, eller er det vi som styrer tiden? Kan man bestemme hvor lang tiden skal være? Kan jeg eller du ta kontroll over tiden? Den tiden vi har fått her i verden?

St.Hans aften og gamle minner

Det er St.Hans aften i kveld, midtsommer, det lengste døgnet i året. Her i Oslo er det varmt og godt, pionene har slått ut i fullt flor, prestekragene står duvende i store klynger i mine mer eller mindre ustelte blomsterbed. Det er noe spesielt med denne dagen, med denne kvelden. I alle år har St.Hans aften hatt en sterk betydning i mitt liv. Ikke bare fordi det er midtsommer, men fordi jeg alltid tenker på min barndom på denne dagen, jeg tenker på Besten, min bestefar som hadde blitt 109 år i dag om han hadde levet. Han var født 23.juni 1900. Han opplevde to verdenskriger, han vokste opp som barn av en husmann under Løvenskjold på Grinna gård på Korsvold i Oslo. Han var en Normarksgutt, sønn av en tømmerkjører, som het Carl og hans kone kom fra Sørbråtan i Normarka og het Anna. Til sammen fikk de 7 barn. Besten var høy og kjekk, og med et tykkfallent knall grått hår gredd bakover. Han var sveiser av yrke og i kjelleren i det huset jeg bor nå, hadde han et eget lite miniatyr sveiseverksted. Jeg husker alt verktøyet han hadde der, det var spennende ting å studere.
Da jeg var liten hadde vi to gamle hytter stående på tomta, det var storehytta og lille hytta. Det var hit opp til Risløkka familien dro når de skulle på ferie, i hverdagen bodde de på Kampen. I Norderhovsgata.
Jeg husker at jeg og min mor alltid plukket inn prestekrager på St Hans aften, og vi brant bål bakerst i hagen og hadde familien fra Korsvold på besøk. Det er så mange år siden, og jeg var ikke så veldig gammel, enda husker jeg deler av alt dette. Gode barndomsminner som har satt seg fast i hukommelsen.
Så ser jeg på mine egne barn som begynner å bli ungdommer, mine aldrende foreldre, meg selv og på alle prestekragene som sender så gode dufter og så gode minner fra den gang jeg var barn og løp her og lekte og plukket favnen full med Prestekrager. Jeg tenker at jeg er midt i et livsnøste, et garnnøste med mange tråder i. Noen tråder er allerede avsluttet, og har blitt til minner, som jeg trer inn i min livsvev, andre tråder holder jeg fortsatt med å spinne, og alle disse trådene danner livet mitt med noen gode minner og med noen ikke så gode minner. Når jeg står her i hagen og kikker på prestekragene så nøster jeg i den tråden som strekker seg helt tilbake til min tidlige barndom, til mine besteforeldre på mors siden, til Besten, til St. Hans og midtsommer og det er bare gode minner.

Personlige bilder

Det er ikke helt enkelt å skape de personlige bildene, jeg har vel begynt med den reelle avbildningen, og tidligere tenkt at det er bildet, men dette bildet behøver ikke vise noe som helst av mine følelser og tanker uten om det at det jeg tok bilde av syntes jeg var pent eller stygt.
Nå har jeg etterhvert begynt å bli klar over at det er viktig å prøve å formidle noe mer. Her har jeg gjort et forsøk på et personlig bilde.

Jeg gjorde det om til sort/hvitt fordi det passet mer til min sinnstemning den dagen enn glade fargede toner. Bildet er en multieksponering, tatt i raw og justert litt i spakene i Lightroom.

Jeg ønsker gjerne at dere gir meg en tolkning av bildet, gir det noe eller gir det ingen ting? Hva tenker dere når dere ser bildet?
Jeg vet jo selv hvordan jeg tolker bildet, men hvordan tolker dere som leser dette bildet?

Glimt fra en hverdag

Her er noen glimt fra en vanlig hverdag i mitt liv. Glimtene er fra noen steder jeg passerte denne dagen, og som jeg passerer igjen og igjen og igjen. Ja, man passerer de så mange ganger at man knapt legger merke til de stedene man går. Man legger ikke merke til, speilingen av gammelt i ny glassarkitektur, grafittien på veggen ved T-banen, at domkirken er under restaurering, de fantastiske kunstneriske lysbølgene i Nydalen, mennesker som beveger seg hit og dit. Det er liksom bare å komme seg raskest mulig fra et sted til et annet for å nå et eller annet mål hvor man kan tilbringe litt tid. Kanskje er reisen mellom alle disse målene også verd å ta vare på, observere, se, lukte, høre, kjenne.

Smykket

Jeg fant et smykke på min veg i dag, ikke et sånt du har rundt halsen med edelstener i, men et smykke laget av sølevann fra smeltet snø. Det ble til is med vakre formasjoner som kikket opp til meg der jeg gikk og så ned på det. Jeg stoppet, syntes jeg så et hjerte, limt sammen i flere biter. Et hjerte lå der på vegen og talte til meg. Jeg løftet kameraet og fokuserte inn på dette hjertet og fanget noe som for meg var vakkert. Tenk et hjerte av is på en sølete asfalt veg kunne tale slik til meg.

Livstanker

Leser en bok nå om råd til neste generasjon fra eldre innflytelsesrike personer i Norge. Nå har jeg lest rådene fra Erik Damman og fra Arne Næss, og nå holder jeg på med råd fra Ebba Haslund.
De jeg har lest til nå gir de rådene som jeg selv ofte har tenkt, men som ikke alltid er like enkle. Det handler mye om å leve livet her og nå, at et levd liv er et opplevd liv, at hvert enkelt liv som leves også har betydning for andres liv, at man på en eller annen måte ut fra sine handlinger også påvirker andres liv.
De snakker om at det er for stor fokus på rikdom, at unge i dag søker rikdom og ikke gleden ved. Man skal ha en jobb hvor man kan bli rik, ikke en jobb hvor man ser gleden og en mening med det man gjør. Samfunnet er blitt for materialistisk og egosentrert. Et av rådene er derfor å finne noe man kan kjempe for, noe som gir mening og ikke nødvendigvis penger. Det må være en glede og en entusiasme med det man gjør.
Arne Næss sier i boken at det er aldri forsent å gjøre det man har lyst til. Det er aldri forsent å leve livet når man lever.
Hvor mange er det som ikke lever livet når man lever? Som utsetter ting de gjerne ville gjort, eller som heller vil ha penger i banken enn å bruke de?

Opplevelse hva er det? Det å reise er for mange en opplevelse, men det kan like godt bli en stor opplevelse å ta en overnattingstur ute i skogen en stjerneklar vinterkveld, eller vise ettåringen blomstene som kommer om våren. Det kan være en stor opplevelse å se en elg i nærområdet, gå en lang skitur og føle at man har brukt kroppen. Jeg tror at det er viktig å oppleve for å leve, men at man kan føle at man lever gjennom opplevelser som kan gjøres i nærområdet like godt som opplevelser man kan gjøre til fjernere strøk, skjønt det kanskje er enda større opplevelser. Det er sunt å reise ut en gang i blant.

Gjennom fotografering opplever man. Jeg hadde to intense timer på verandaen hjemme med å oppleve fuglene i hagen, jeg måtte være årevåken og følge med hele tiden hvis jeg skulle få de bildene jeg var ute etter. Jeg hadde to intense timer ved Østensjøvannet for å følge med på fuglene der, og en gledelig overraskelse når sivhøna dukket opp.

Jeg hadde også et par intense timer på Bøler bad i går sammen med jentene mine, det var lek fra første minutt, og Arne Næss sier i boken at det er viktig å leke. Ikke bare ungene setter pris på det, men jeg og. Jeg skulle lekt mye, mye mer. Så hvorfor ikke gjøre det?