Meningen med livet?

Det suser fra elva, et Fossekallpar jobber hektisk for å samle mat til ungene sine. De har bygget et rede ved en liten demning. Ytterst ute på murkanten er redet. Der har de egg og kanskje noen nyutklekte unger. De lever hardt disse to, strever for å fø opp ungene. Farer truer overalt, spesielt større rovfugler, men de vet å passe seg. Timene flyr av gårde, der vi sitter og observerer arbeidsdagen til Fossekallen. Blir den aldri sliten? Tar den seg aldri en hvil? Nei, nå er det livet som gjelder. Det nyskapte livet, å fostre opp ungene trygt.
Vi mennesker gjør det samme. Vi jobber og jobber for å fø ungene våres vi og. Kanskje det er nettopp det som er livets mening, å reprodusere seg. Slik at livet kan fortsette i generasjoner fremover, både for dyr og mennesker.

Trysil fugler

Høstferie, herlig, virkelig deilig å kunne legge fra seg alt stress rundt budsjett, prosjekter og ditt og datt i jobbsammenheng. Det er befriende deilig å komme inn i skogen selv om det for tiden skyter på alle kanter her vi er på berget. Det er elgjakt. Så jeg kler meg i gul signalvest og rød jakke og håper å bli sett. Vel, fuglene har det litt friere enn elgen nå for tiden, jeg hang opp for til dem med en gang jeg kom opp, og var spent i dag på om det var liv i leieren, og det var det, masse liv. I dag så jeg mange Kjøttmeis, Blåmeis, Svartmeis, Spettmeis, Nøtteskrike og Bjørkefink. Så her er det fullt liv. Ja, og Skjæra da naturligvis den er her også.

Bjørkefink

Linerle

Et av vårens fremste tegn er Linerla, når den har kommet, da er det vår. Og i skrivende stund har den allerede vært her noen uker. Morgenen etter at jeg tok bilde av beveren i forrige artikkel, tenkte jeg igjen at jeg skulle prøve meg, men beveren viste seg ikke denne morgenen. Været hadde snudd, det var regn og yr i lufta og litt småkjølig, men Linerla var på plass. Så det ble Linerle bilder i steden. Jeg har gjort om til sort/hvitt på noen av bildene, for jeg syntes det passet best.

Orreleik og villmarkssus

Etter en arbeidsdag i Oslo sentrum, kan jeg med glede se tilbake på en utrolig vellykket helg på skauen. Jeg fikk oppleve noe av det jeg har drømt om lenge. Det ble en herlig bursdagsgave til meg selv. Vel vitende om at ikke alle jenter langt opp i 40 årene drar på "ligge under åpen himmel" tur, så ble dette for meg bedre enn et spa, selv om det heller ikke er å forakte.

Vi var tre jenter på tur, to godt voksne og min datter på 13 år. Vi voksne er begge meget ivrige naturfotoentusiaster, og vi bestemte denne turen i vinter. Etter mye rekognoserings arbeid fra Trysil jentas side, endte vi opp med en leik på en odde ute i et vann.
Vi slo opp telt på oversiden av vannet, spiste en bedre middag og kaker, og tok med oss underlag og soveposer ned til vannet for å se om det ble noe spill på kvelden. Vi satt der lenge og så på orrene som spilte kveldsspillet sitt. Vi fant ut at vi like godt kunne bli liggende der. Og det ble vi. Det var helt herlig å ligge der å se på stjernene, månen og noen lette nattskyer som svevde forbi. De to andre sov, men jeg ble liggende å filosofere over livet.

Presis kl.03:30 startet det hele. Det var som et symfoniorkester satte i gang å spille. Hele skogen sydet. Det var en mektig konsert som satte seg langt inn i sjela, sterkere enn noen annen konsert kan gjøre. Det var mektig, vi små mennesker som satt der og fulgte med ble vitne til urkraften, til naturens eget naturlige spill. Det samme som vi også er en del av, men som mange av oss glemmer eller ikke vil forstå.
Slekt skal følge slekters gang, det er urkraften, det er det orrene kjemper for, det er derfor vi lager barn. Det er bare noe som er nedfelt i oss mennesker og i alle dyrene og alt liv på denne jorden. På en eller annen måte er det lagd slik at alt fornyes, og det gamle dør. Fornyes og dør, slik går det i en evig runddans.
Da jeg satt der og bivånet spillet, ble jeg helt oppslukt av det livet som utspant seg noen meter bortenfor meg, og når beveren attpå til kom svømmene rett forbi leiken, da var det hele fullkomment.
Jeg var sånn i det, at opplevelsen måtte få tid til å synke inn. Først nå etterpå var jeg klar til å skrive om det. Og når jeg syklet ned til Oslogryta i dag tidlig, gjennom all støyen, eksosen og bråket, da gikk det virkelig opp for meg hvor heldig jeg hadde vært som hadde fått lov til å oppleve naturens egen urkraft.

Morgenstund med gull i munn

I dag tidlig smakte det nesten gull av morgenstunden. Jeg var utrolig tidlig oppe og fikk med meg en fantastisk soloppgang, orrfugler i våryr kamp på ei myr og to flotte traner. Alt dette på noen få morgentimer. Jeg begynner å skjønne at naturfotografen må tidlig opp hvis man har lyst til å få bilder av dyreliv. Denne påsken har det vært noen grytidlige morgener, men det har betalt seg i bilder som jeg ellers ikke ville fått. Det har ført til opplevelse av et nytt område, og en ny erkjennelse om at det å ta bilder av dyr og fugler krever både tolmodighet, pågangsmot og ikke minst å være morgenfugl. Det har også gått opp for meg at bilen er kjekk å ha. Tranene hadde jeg aldri nådd uten bil, orrene kunne jeg kanskje klart ved å gå et langt stykke, men du verden hvor kjekt det er med bilen. Den er også et meget godt skjulested. Egentlig merkelig at dyra ikke reagerer så mye på den. Vel det skal jeg ikke filosofere så mye over. Bildene er fra i dag tidlig.

Trane

Trane

Trane som kommer glidende inn over åsen og lander elegant på vannet. Det var et stort øyeblikk å se denne flotte fuglen komme svevende innover.
Det andre bildet er kanadagjess som flyr opp, med tranen stående i bakgrunn.

All(fugle)sang på grensen

Våryre Sangsvaner

Oi, oi oi, for et liv, det kvitrer, skriker, synger, lengtende tranerop høres på lang lei og tiuren sprader vårkåt rundt i furuskogen. Det er bare å suge det inn alt sammen. En Kvinand svømmer fredelig rundt i en liten åpen dam, men får fort selskap av et par til, og går ikke unna for en våryr slåsskamp om dama. Dette er ikke Østensjøvannet, dette er et annet vann langt til skogs i grensetraktene mellom Norge og Sverige et sted. Et vakkert sted som jeg var så heldig å bli kjent med. Det er et område som jeg gjerne vil utforske mye mer.
Vi rigger oss til med liggeunderlag og kaffe, kanelboller og appelsin og nyter påskesolen tidlig en morgen, plutselig kommer noe stort seilende over skogen, vi ser den langt borte, en aristokratisk skikkelse kommer svevende der rett foran oss, den tar en liten runde for så å lande elegant på isen, den aller første tranen som jeg noen gang har sett. Den står der på isen elegant langstrakt og skuer utover de andre fuglene som blir små i forhold.
Om en uke eller to er det kanskje enda flere traner her.

Kvinand

Og til deg som viste meg dette stedet, tusen takk! Håper på flere flotte turer.

Tiur i bjerketreet 2.dag

I dag tidlig satt det igjen ei diger Røy i toppen av bjerketreet. Jeg snek meg så rolig jeg kunne ut på verandaen for å unngå vindu denne gangen, og jammen satt den lenge nok til noen skudd, men å holde kameraet helt støtt uten stativ var ikke enkelt, så det ble ikke god nok skarphet, men også her artig minne.

Tiur i bjerketreet

I går tidlig hadde jeg en stor opplevelse, da jeg kikket ut av stuevinduet, satt det to gedigne Tiurer i toppen av bjerketreet. En hann Tiur og en hunn. Utrolig flotte og majestetiske satt de der. Det var vrient å få noe godt bilde av dem, så det bildet jeg viser her er noe overeksponert og fototeknisk dårlig, men det er et brukbart minne. Det andre bildet er alt for mørkt.