Rådyr, elg og naturens musikk

Ved elvebredden

Det er stille, det eneste som høres er litt rasling fra trærne når snøen som har ligget tungt på grenene faller av og lyden fra elven, som en symfoni stemt i dur.

Jeg sitter på knærne nede i snøen på isen langs elvebredden. Jeg lukker øynene, vender ansiktet mot solen, puster inn lange drag av den friske luften. En fugl kvitrer. Naturens egen musikk. Hvem trenger Ipod i ørene når denne musikken brer seg utover og inn i kroppen. Jeg kjenner solstrålene mot ansiktet, de varmer, selv om det var 28 minus i dag tidlig. I et kvarter bli jeg sittende med lukkede øyne, følelsen av å føle meg i ett med naturen, det store det mektige er rimelig nær. Dette er så langt fra byens larm jeg kan komme. Og det er så livgivende, hodet tømmes for alle måer, avtaler og tidspress. Naturen rundt meg gir liv, nytt liv, nye forventninger til det som ligger foran. Og hjertet, det fylles med glede.

Rådyret

I dag tidlig var jeg bare noen få meter fra et vakkert lite rådyr, det så på meg jeg så på det, jeg må liksom svelge opplevelsen, smake på det, kjenne at jeg også er en del av en helhet.

Det sto og stirret forundret på meg, og lurte nok på om jeg var farlig. Jeg hadde jo en diger dings i hånden, et sånt der kamera, intet gevær. Plutselig bråsnudde det og løp inn i skogen, og jeg sto igjen med minnene og bildene.

Elgene

Store furutrær brer seg utover terrenget, granene tunge med snø kranser rundt myra som ligger nedenfor furumoen, her bestemmer vi oss for å ta en liten rast. Helt stille, det begynner å skumre, et rødlig skjær over himmelen i sørvest, solen er gått ned. Det er tidlig kveld. Plutselig får vi se at det beveger seg noe bakom trærne, noe stort, noe kraftig, noe mektig. Der står den, stor og kraftig og stirrer rett på oss. Vi er sett, vi stirrer tilbake, stillingskrigen har begynt. Vi ønsker å få den i flukt, bilder med løpende elg kan bli bra. ISO, eksponeringskompensasjon og alt er forhåndsinnstilt, klar til skudd bare den vil bevege på seg. Den stirrer, vi stirrer. Så kommer det enda en, og den er enda større. Det er en okse, den første er kolla. De skal krysse myra. Oksen blir stående skjult bak trærne litt innenfor myrkanten, den sender kolla før seg. Kolla står fortsatt og stirrer, men som et svar på at oksen vil hun skal gå, begynner hun å bevege seg utover myra. Vi løfter kameraene, venter litt, spenningen stiger, vil oksen også komme? Så kommer den. Vi fyrer løs, her spares det ikke på bildene, her er det elger i flukt. Med grasiøse bevegelser springer de over myra. På andre siden stopper de litt, snur seg, stirrer på oss igjen og går videre innover i skogen. Vi pakker ned fotoutstyret vel fornøyd med dagens fangst.