Veggersætra - gamle plasser

Langt til skogs ligger en nedlagt gammel sæter. En gang var det liv her, av folk og dyr. Nå er det ingen folk her, ingen husdyr, en øde plass. Det er liv her, masse liv, graset er grønt og frodig, en hakkespett hakker iherdig på et gammelt falleferdig tre, maurene eter seg inn i gammelt laftet tømmer. Sopp og lav vokser på de gamle tømmerstokkene og innenfra skogen går kanskje bjørnen og brummer. For den som har ører, syn og sinn åpent, kan man høre både tusser og troll, bjørner og ulv. Her er det villmarksstemning så det suser.

Bever opplevelse fra kano

Det er en stille ettermiddag, litt regn i luften, noen ganger glimter solen til. Vi har bestemt oss for en ettermiddagstur med kano og fiskestang. Vel, mor tenker jo kun foto da, så hun satt først i kanoen klar med kamera, dersom noe spennende skulle dukke opp. Vi gled innover et landskap fylt med siv, vann, fiskesprett og Hegre. Sakte, sakte skled vi innover, der hvor vannet smalnet til og ble til en sakteflytende elv. Det var dørgende stille utenom plaskene fra fiskesprettene og noen fugler som sang, så kom den rett foran kanoen, en brun lang kropp, som seg stille ut i vannet. Den været oss ikke, selv om vi var rett bak den, jeg fyrte løs alt jeg kunne, den svømte rolig fremfor oss en lang stund. Plutselig, forsvant den med et kjempe plask, like fort som den hadde kommet. Vi var oppdaget.

Herlig dag

I går var også en herlig dag, med fjelltur rundt Trysilfjellet. Været var vekslende, men utsikten var storartet. Her er et bilde med utsikt mot Rondane, tatt med 420mm.

Herlig natt

I natt nådde vi de store høyder, fotomessig altså. Ikke misforstå, men det er en stor nytelse å se elg i solnedgang, hilse på en hjort som stirrer deg i senk og en rev som hastig sender deg et skarpt blikk før den løper travel avgårde. Og hadde vi ikke mer enn sett elgene i solnedgangen, kom månen sigende som en stor gul ost opp over grantoppene bak oss. Det var nok å gjøre, vi jobbet intenst fra klokken åtte på kvelden til klokken seks om morgenen, da jeg stuptrøtt krøp under dynen og de andre i huset allerede hadde sovet flere timer og fortsatt sov godt.

Velger meg et av månebildene, med litt rødlig skjær på himmelen som forteller at natten er kort og soloppgangen til en ny dag er på veg.

Morgenstemning ved skogstjernet

Det er godt å sitte ved et stille skogstjern tidlig en mai morgen. Føle livet som er i emning. Høre lydene fra skogen. Fuglene som hilser en ny dag velkommen. Se sola snike seg opp bakom grantoppene og farge åsen i et mykt varmt lys. Som om all verdens lys og varme var samlet på dette ene stedet.

Meningen med livet?

Det suser fra elva, et Fossekallpar jobber hektisk for å samle mat til ungene sine. De har bygget et rede ved en liten demning. Ytterst ute på murkanten er redet. Der har de egg og kanskje noen nyutklekte unger. De lever hardt disse to, strever for å fø opp ungene. Farer truer overalt, spesielt større rovfugler, men de vet å passe seg. Timene flyr av gårde, der vi sitter og observerer arbeidsdagen til Fossekallen. Blir den aldri sliten? Tar den seg aldri en hvil? Nei, nå er det livet som gjelder. Det nyskapte livet, å fostre opp ungene trygt.
Vi mennesker gjør det samme. Vi jobber og jobber for å fø ungene våres vi og. Kanskje det er nettopp det som er livets mening, å reprodusere seg. Slik at livet kan fortsette i generasjoner fremover, både for dyr og mennesker.

Spenning ved Beverdammen

Opp klokken fire, det var bare å gni trøtten ut av øynene med en liten kattevask og hive seg ut i bilen med fotoutstyr og stativ. Det lysner tidlig om morgenene nå, og skal man ha noen sjangs på Bever må man tidlig opp.
Vel plassert ved dammen, satt vi der og ventet i spenning. Ville det dukke opp noe? I dag skulle vi ha hellet med oss, i dag skulle bli Beverdagen over alle Bever dager, for plutselig dukket den opp, rett i nærheten av oss, kanskje høyden fire meter unna. Og den lot seg beskue, den bergtok oss helt, hadde oss i sin makt. Grantreet vi satt under var eneste kamuflasje, og den så rett på oss, enda flyttet den seg ikke. Det var som å være en del av elva, det var som å gå i ett med naturen. Det ble en mektig opplevelse og jeg er utrolig glad for å ha fått oppleve det.

Kanefart

Skjærtorsdag hadde vi en fantastisk opplevelse med kanefart. Ved Trysil hestesenter. Fem hester og sleder la i veg innover i skogen. Noe bløt snø, men det bar i vei. Hesten vi hadde het Maja, en flott fjoring. Hun løp skikkelig på og det bar i vei innover med homp og domp, latter og morro.

Vi kom frem til en lavo, hvor vi fikk servert deilig elggryte som virkelig smakte. God stemning, bål og koselige mennesker. Kjempe tur!

Grønnsisik

I dag har det blitt småfuglfotografering, og en ny art kan krysses av på lista mi. Grønnsisik. En liten finkefugl. Den er sikkert vanlig, men for meg var den ny.

Morgenfugler

Det er vinterferie, men jeg står opp tidligere enn ellers. Klokken fem er det slutt på all søvn, jeg må opp og jeg må ut. Hva får meg til å stå så grytidlig flere vinterferiemorgener på rad? Jo, det er stemningen, stemningen i skogen, dyrene og spenningen. Her er en liten visning av ukas fire første dager.

Mandag
kl.09:34
Elg

Tirsdag
09:57
Orrer
Onsdag
kl. 11:43
Gråsissik
Torsdag
11:40
Fossekall

Rådyr, elg og naturens musikk

Ved elvebredden

Det er stille, det eneste som høres er litt rasling fra trærne når snøen som har ligget tungt på grenene faller av og lyden fra elven, som en symfoni stemt i dur.

Jeg sitter på knærne nede i snøen på isen langs elvebredden. Jeg lukker øynene, vender ansiktet mot solen, puster inn lange drag av den friske luften. En fugl kvitrer. Naturens egen musikk. Hvem trenger Ipod i ørene når denne musikken brer seg utover og inn i kroppen. Jeg kjenner solstrålene mot ansiktet, de varmer, selv om det var 28 minus i dag tidlig. I et kvarter bli jeg sittende med lukkede øyne, følelsen av å føle meg i ett med naturen, det store det mektige er rimelig nær. Dette er så langt fra byens larm jeg kan komme. Og det er så livgivende, hodet tømmes for alle måer, avtaler og tidspress. Naturen rundt meg gir liv, nytt liv, nye forventninger til det som ligger foran. Og hjertet, det fylles med glede.

Rådyret

I dag tidlig var jeg bare noen få meter fra et vakkert lite rådyr, det så på meg jeg så på det, jeg må liksom svelge opplevelsen, smake på det, kjenne at jeg også er en del av en helhet.

Det sto og stirret forundret på meg, og lurte nok på om jeg var farlig. Jeg hadde jo en diger dings i hånden, et sånt der kamera, intet gevær. Plutselig bråsnudde det og løp inn i skogen, og jeg sto igjen med minnene og bildene.

Elgene

Store furutrær brer seg utover terrenget, granene tunge med snø kranser rundt myra som ligger nedenfor furumoen, her bestemmer vi oss for å ta en liten rast. Helt stille, det begynner å skumre, et rødlig skjær over himmelen i sørvest, solen er gått ned. Det er tidlig kveld. Plutselig får vi se at det beveger seg noe bakom trærne, noe stort, noe kraftig, noe mektig. Der står den, stor og kraftig og stirrer rett på oss. Vi er sett, vi stirrer tilbake, stillingskrigen har begynt. Vi ønsker å få den i flukt, bilder med løpende elg kan bli bra. ISO, eksponeringskompensasjon og alt er forhåndsinnstilt, klar til skudd bare den vil bevege på seg. Den stirrer, vi stirrer. Så kommer det enda en, og den er enda større. Det er en okse, den første er kolla. De skal krysse myra. Oksen blir stående skjult bak trærne litt innenfor myrkanten, den sender kolla før seg. Kolla står fortsatt og stirrer, men som et svar på at oksen vil hun skal gå, begynner hun å bevege seg utover myra. Vi løfter kameraene, venter litt, spenningen stiger, vil oksen også komme? Så kommer den. Vi fyrer løs, her spares det ikke på bildene, her er det elger i flukt. Med grasiøse bevegelser springer de over myra. På andre siden stopper de litt, snur seg, stirrer på oss igjen og går videre innover i skogen. Vi pakker ned fotoutstyret vel fornøyd med dagens fangst.

Fantastisk foto og skihelg

Langs Munksjøen

Fredag nådde jeg Trysil før det ble helt mørkt, ut av bilen og fort, fort ut i skiløypa. Herlig, hvitt, hvitt og hvitt. Naturen er kledd i vinterdrakt. Nå kunne jeg slappe av for meg selv, det er godt en gang i blant. Mor dro vekk til de dype skoger, det er der jeg finner ro, der de store snøtunge granene favner om meg, der jeg kun hører lyden av min egen pust og mine ski. Gli innover i dette landskapet er et eventyr og en energiinnsprøytning av det helt store.
Lørdag ble det fototur, urørt terreng nær svenskegrensen. Hvite skogstroll var det overalt, vi hadde en flott tur halve dagen, og det ble mange bilder. Siste halvdel dro vi på jakt etter elg, og vi fikk se den! Det var bare det at den ikke var helt fotovillig, men det ble likevel bilder. Flott dag!
I dag ble det ski igjen og jeg har tilbakelagt 3 mil i dag. Herlig! Er det eneste ordet som dekker det.

2009, et tilbakeblikk

Sitter og funderer over året som snart er over, 2009. Fotomessig har dette vært et begivenhetsrikt år for meg, spesielt med utstillingen jeg hadde på Årvoll gård. Jeg er veldig glad for at jeg fulgte hjertet mitt og gjorde det. At jeg klatret over alle tanker om at bildene ikke var gode nok o.s.v. Det var mye jeg lærte av å gjøre den utstillingen.
Fotograferingsmessig har det også vært utvikling føler jeg, jeg synes selv at jeg har utvidet reportoaret noe. Med fotokurs i Grøvelsjøen, Orreleik, Elgfoto, Beverfoto og de mer vanlige fuglebildene. Det har også blitt nye bekjentskaper i 2009 som har brakt inspirasjon til fotograferingen og det er jeg utrolig takknemlig for.

På det jobbmessige planet har også 2009 vært et fremgangsrikt år. Jeg søkte en stilling som Geovekstansvarlig i Østfold, og fikk den! Det var et hopp for meg faglig sett. Geovekst er et samarbeid mellom Statens kartverk, Vegvesenet, Kommunene, Telenor, E-bedriftene, Jernbaneverket og Landbruket. Alle disse aktørene går inn i et samarbeid om å kartlegge forskjellige områder. Det etableres grunnkartdata. Veier, vann, høydekurver, bygg, o.s.v. Det er disse kartdataene som brukes i kartprodukter som kan kjøpes rundt om fra turkart til tekniske kart, til kart for GPS og andre ting.
Jeg tok over denne jobben 1.juli og lærekurven har vært forholdsvis bratt hele høsten, spesielt på den økonomiske siden, da jeg tidligere kun har abeidet med fag. I realiteten er jeg prosjektleder for alle de kartleggingsoppdrag som måtte komme i Østfold fylke. Og har også en god del kontakt med firmaene som utfører jobbene. Det er mye å passe på, så det krever sitt.
Med denne jobben har hverdagen min blitt utrolig spennende og utfordrende og ikke minst inspirerende.

Familien betyr mye for meg, jeg har ei jente i tredje klasse, ei i niende klasse og en gutt på videregående. Med alle aktiviteter på fritiden og oppfølging av lekser etc. er det nok å henge fingrene i. Da er det godt at mannen min og jeg kan dele på dette. Vi gjør begge vårt beste for at det hele skal gå rundt.
Nå nyter vi juleferien i fulle drag her i Trysil, dagene er korte og går alt for fort. Det er deilig med ferie og det å bare være sammen. Vi har et trivelig feriehus her oppe, langt fra bakkene, og Oslos kjasete og masete liv. Det er godt å kunne trekke inn i stille skogen, stå med ski på beina og bare lytte til stillheten, naturen, vinden, nyte vinterlyset som er helt spesielt. Det er ferie og opplading av batteriene til et nytt år med nye oppgaver og utfordringer.

Juv, snø, regn og masse vann

I går gikk turen til en av Trysils fossefall. Her var det bratt og ulent, men utrolig mektig. Det snødde til å begynne med, men så gikk været over i regn. Dunkelt var det, der store graner hang over en med masse tung snø på grenene. I bratt lende ned mot elven, nærmest balanserte vi på toppen av juvet, med en frådende stormende elv rett under oss. Utrolig. Det var ikke mye å si, det var bare å suge det til seg. To steder fant vi å fotografere, det første stedet var rett ved juvet, og det andre stedet litt høyere opp. Nå fikk både kamera og fotograf prøvd seg. Regntrekk til kamera var apsolutt å anbefale, men likevel ble kameraet gansek vått. Jeg priste meg lykkelig over å ha en D300, som tåler litt vann. Paraply hadde vært tingen, men det hadde vi jo ikke med. Skikkelig tøy var også å foretrekke, helst så vanntett og varmt som mulig. Og god matpakke og varmt drikke.

Juvet

Elva

Fotograf blant snøtunge trær

Trysil fugler

Høstferie, herlig, virkelig deilig å kunne legge fra seg alt stress rundt budsjett, prosjekter og ditt og datt i jobbsammenheng. Det er befriende deilig å komme inn i skogen selv om det for tiden skyter på alle kanter her vi er på berget. Det er elgjakt. Så jeg kler meg i gul signalvest og rød jakke og håper å bli sett. Vel, fuglene har det litt friere enn elgen nå for tiden, jeg hang opp for til dem med en gang jeg kom opp, og var spent i dag på om det var liv i leieren, og det var det, masse liv. I dag så jeg mange Kjøttmeis, Blåmeis, Svartmeis, Spettmeis, Nøtteskrike og Bjørkefink. Så her er det fullt liv. Ja, og Skjæra da naturligvis den er her også.

Bjørkefink

Elge humor

Kom over denne her i går kveld, den snudde rompa til meg og ble borte...

Skogens gull

Vi har forflyttet oss til Trysil. Vi legger alltid en uke i august her. For kanskje er vi heldige og finner molte. En mini rekognoseringstur i går kveld, og en litt lengre tur i dag tidlig gav resultater. Et liters spann fullt med bær. Det er bare så herlig.
For meg har molta en dypere mening, det vil si at jeg knytter så mange og gode minner til denne bæra. Jeg skriver ofte om minner på denne bloggen, og molta frembringer en av disse gode minnene fra den tidlige barndom.
Det var den gang jeg fikk være med min mor og far på molteturer. Innover de vidstrakte myrene ovenfor Osensjøens østside. Der kunne vi tilbringe timer på myrene. Og dengang var det nærmest en liten konkuranse om å finne bæra, så vi måtte være stille om vi hadde kommet over et område, slik at ikke andre folk hørte hvor det var. Jeg satte meg som regel under et tre og småsang litt for meg selv, eller plukket litt smått, mens mor og far plukket og plukket. Dette var stunder som gav næring til det å bli glad i skogen.
Når vi så kom tilbake til hytta, ble det moltesoll. Det var bær i en talllerken med melk og sukker på.
Jeg prøver å overføre noe av dette til egne barn, men det er en annen tid. Jeg håper likevel at de får med seg noe.

Orreleik og villmarkssus

Etter en arbeidsdag i Oslo sentrum, kan jeg med glede se tilbake på en utrolig vellykket helg på skauen. Jeg fikk oppleve noe av det jeg har drømt om lenge. Det ble en herlig bursdagsgave til meg selv. Vel vitende om at ikke alle jenter langt opp i 40 årene drar på "ligge under åpen himmel" tur, så ble dette for meg bedre enn et spa, selv om det heller ikke er å forakte.

Vi var tre jenter på tur, to godt voksne og min datter på 13 år. Vi voksne er begge meget ivrige naturfotoentusiaster, og vi bestemte denne turen i vinter. Etter mye rekognoserings arbeid fra Trysil jentas side, endte vi opp med en leik på en odde ute i et vann.
Vi slo opp telt på oversiden av vannet, spiste en bedre middag og kaker, og tok med oss underlag og soveposer ned til vannet for å se om det ble noe spill på kvelden. Vi satt der lenge og så på orrene som spilte kveldsspillet sitt. Vi fant ut at vi like godt kunne bli liggende der. Og det ble vi. Det var helt herlig å ligge der å se på stjernene, månen og noen lette nattskyer som svevde forbi. De to andre sov, men jeg ble liggende å filosofere over livet.

Presis kl.03:30 startet det hele. Det var som et symfoniorkester satte i gang å spille. Hele skogen sydet. Det var en mektig konsert som satte seg langt inn i sjela, sterkere enn noen annen konsert kan gjøre. Det var mektig, vi små mennesker som satt der og fulgte med ble vitne til urkraften, til naturens eget naturlige spill. Det samme som vi også er en del av, men som mange av oss glemmer eller ikke vil forstå.
Slekt skal følge slekters gang, det er urkraften, det er det orrene kjemper for, det er derfor vi lager barn. Det er bare noe som er nedfelt i oss mennesker og i alle dyrene og alt liv på denne jorden. På en eller annen måte er det lagd slik at alt fornyes, og det gamle dør. Fornyes og dør, slik går det i en evig runddans.
Da jeg satt der og bivånet spillet, ble jeg helt oppslukt av det livet som utspant seg noen meter bortenfor meg, og når beveren attpå til kom svømmene rett forbi leiken, da var det hele fullkomment.
Jeg var sånn i det, at opplevelsen måtte få tid til å synke inn. Først nå etterpå var jeg klar til å skrive om det. Og når jeg syklet ned til Oslogryta i dag tidlig, gjennom all støyen, eksosen og bråket, da gikk det virkelig opp for meg hvor heldig jeg hadde vært som hadde fått lov til å oppleve naturens egen urkraft.

Bergirisk, Carduelis Flavirostris

Sitat Fuglehåndboka av Rob Hume Damm forlag: Utbredelse: Hekker svært lokalt på karrige kystheier og på snaufjellet på de britiske øyer og i Skandinavia, mer utbredt på vinteren særlig i kyststrøk.

Det er jo litt artig at denne kystens fugl befinner seg langt inn i granskauen på indre østland. En artig observasjon. Den er altså i finkeslekten og om vinteren har den gult nebb som skifter farge over til grått på sommeren.
Jeg så kun en i går, det hadde vært artig om jeg kom til å se flere.