Det suser fra elva, et Fossekallpar jobber hektisk for å samle mat til ungene sine. De har bygget et rede ved en liten demning. Ytterst ute på murkanten er redet. Der har de egg og kanskje noen nyutklekte unger. De lever hardt disse to, strever for å fø opp ungene. Farer truer overalt, spesielt større rovfugler, men de vet å passe seg. Timene flyr av gårde, der vi sitter og observerer arbeidsdagen til Fossekallen. Blir den aldri sliten? Tar den seg aldri en hvil? Nei, nå er det livet som gjelder. Det nyskapte livet, å fostre opp ungene trygt.
Vi mennesker gjør det samme. Vi jobber og jobber for å fø ungene våres vi og. Kanskje det er nettopp det som er livets mening, å reprodusere seg. Slik at livet kan fortsette i generasjoner fremover, både for dyr og mennesker.
Tilbake til våren
for 4 år siden
1 kommentar:
Filosofisk og vakkert skrevet Eli!
ha fine mai dager.
Legg inn en kommentar