Mektige gamle trær

Det sies at hvert menneske har et element i naturen som er deres. Jeg har gått og lurt på dette, hva er mitt element? Er det noe spesielt i naturen som trekker meg til seg? Er det noe i naturen som jeg faller spesielt for, noe som vekker følelser, noe som er meg nært og kjært? Noe som er godt?
Jeg har kommet frem til at det er trær. Jeg har alltid likt skogen, og jeg har alltid vært tiltrukket av trær. Alt fra de gamle knotrete epletrærne i hagen som mine medboere gjerne vil hogge ned, men som jeg nekter av all kraft, til de store mektige furutrærne. Vi har noen slike furutrær på hytta, for mange, mange år siden ville min farmor hogge dem ned, jeg nektet. Og jeg fikk det som jeg ville. De står der den dag i dag.
Så er det disse gamle eiketrærne som av og til dukker opp i Oslolandskapet. De står på Karl Johan, i Tøyenparken og i Linderudskogen. Der var jeg i dag og like imponert som alltid over disse mektige gamle trærne, som er gud vet hvor gamle og som har sett hele utviklingen av samfunnet, fra de nakne jordene i Groruddalen til den nå tette bebyggelsen. Hvor lenge vil de bli stående der, før utviklingen sier at de også må ned?