Et hjertesukk over materialismen

Var i en av forbrukersamfunnets forretninger i dag, der ruller pengene, både fra min lommebok og fra andres lommebøker. Kredittkortene trekkes, menneskene stresser, kjøper, tror de blir lykkelige av alt som er kjekt å ha, alt som vi må ha, alt som vi tror vi trenger. Jeg sto der og handlet jeg også, kjøpte. Egentlig hater jeg ordet kjøpe og ordet må og ordet ha. Man må ikke kjøpe og man må ikke ha, men så er man så grepet av dette samfunnet, man er så bundet opp av materialismen, både barns behov for materialistiske ting og egne behov for materialistiske ting. Det er et behov som vi i vårt samfunn skaper, men blir vi lykkelige av det?

Barn bombaderes med reklame gjennom media som er sterkt rettet inn mot deres sinn, ungdom påvirkes fra media og gjennom kamerater som trekker hverandre opp til å ha de beste klærne, naturligvis merke klær, den beste pc, flatskjerm på rommet, play station og andre herligheter. Det er så kjedelig å ikke ha dette, de vet faktisk ikke hva de skal ta seg til hvis dette blir borte.
Jeg bare stiller spørsmålstegn ved all denne materialismen, var folk lykkeligere for mange år siden da de hadde mindre, var det lykkeligere mennesker på 50 tallet? Eller er det vi som er lykkeligst?
Selv må jeg bort fra alt dette, minst en gang i uka og helst mer, ut, ut i skogen, kjenne vinden, kjenne regnet, kjenne solstrålene. Og lytte, lytte til lydene i naturen som er så helt annerledes enn lydene i samfunnet forøvrig, høre furutreet suse, høre bekken sildre, kjenne snøfnuggene mot ansiktet, tenne et bål, se på flammene, la sinnet få ro, en liten pause fra materialismen, fra ståket, stresset, maset og støyen.

Reinmøte på Drevsjø

Dansende flammer