Skogens gull

Vi har forflyttet oss til Trysil. Vi legger alltid en uke i august her. For kanskje er vi heldige og finner molte. En mini rekognoseringstur i går kveld, og en litt lengre tur i dag tidlig gav resultater. Et liters spann fullt med bær. Det er bare så herlig.
For meg har molta en dypere mening, det vil si at jeg knytter så mange og gode minner til denne bæra. Jeg skriver ofte om minner på denne bloggen, og molta frembringer en av disse gode minnene fra den tidlige barndom.
Det var den gang jeg fikk være med min mor og far på molteturer. Innover de vidstrakte myrene ovenfor Osensjøens østside. Der kunne vi tilbringe timer på myrene. Og dengang var det nærmest en liten konkuranse om å finne bæra, så vi måtte være stille om vi hadde kommet over et område, slik at ikke andre folk hørte hvor det var. Jeg satte meg som regel under et tre og småsang litt for meg selv, eller plukket litt smått, mens mor og far plukket og plukket. Dette var stunder som gav næring til det å bli glad i skogen.
Når vi så kom tilbake til hytta, ble det moltesoll. Det var bær i en talllerken med melk og sukker på.
Jeg prøver å overføre noe av dette til egne barn, men det er en annen tid. Jeg håper likevel at de får med seg noe.

St.Hans aften og gamle minner

Det er St.Hans aften i kveld, midtsommer, det lengste døgnet i året. Her i Oslo er det varmt og godt, pionene har slått ut i fullt flor, prestekragene står duvende i store klynger i mine mer eller mindre ustelte blomsterbed. Det er noe spesielt med denne dagen, med denne kvelden. I alle år har St.Hans aften hatt en sterk betydning i mitt liv. Ikke bare fordi det er midtsommer, men fordi jeg alltid tenker på min barndom på denne dagen, jeg tenker på Besten, min bestefar som hadde blitt 109 år i dag om han hadde levet. Han var født 23.juni 1900. Han opplevde to verdenskriger, han vokste opp som barn av en husmann under Løvenskjold på Grinna gård på Korsvold i Oslo. Han var en Normarksgutt, sønn av en tømmerkjører, som het Carl og hans kone kom fra Sørbråtan i Normarka og het Anna. Til sammen fikk de 7 barn. Besten var høy og kjekk, og med et tykkfallent knall grått hår gredd bakover. Han var sveiser av yrke og i kjelleren i det huset jeg bor nå, hadde han et eget lite miniatyr sveiseverksted. Jeg husker alt verktøyet han hadde der, det var spennende ting å studere.
Da jeg var liten hadde vi to gamle hytter stående på tomta, det var storehytta og lille hytta. Det var hit opp til Risløkka familien dro når de skulle på ferie, i hverdagen bodde de på Kampen. I Norderhovsgata.
Jeg husker at jeg og min mor alltid plukket inn prestekrager på St Hans aften, og vi brant bål bakerst i hagen og hadde familien fra Korsvold på besøk. Det er så mange år siden, og jeg var ikke så veldig gammel, enda husker jeg deler av alt dette. Gode barndomsminner som har satt seg fast i hukommelsen.
Så ser jeg på mine egne barn som begynner å bli ungdommer, mine aldrende foreldre, meg selv og på alle prestekragene som sender så gode dufter og så gode minner fra den gang jeg var barn og løp her og lekte og plukket favnen full med Prestekrager. Jeg tenker at jeg er midt i et livsnøste, et garnnøste med mange tråder i. Noen tråder er allerede avsluttet, og har blitt til minner, som jeg trer inn i min livsvev, andre tråder holder jeg fortsatt med å spinne, og alle disse trådene danner livet mitt med noen gode minner og med noen ikke så gode minner. Når jeg står her i hagen og kikker på prestekragene så nøster jeg i den tråden som strekker seg helt tilbake til min tidlige barndom, til mine besteforeldre på mors siden, til Besten, til St. Hans og midtsommer og det er bare gode minner.