Vår tanker

Den siste tiden har det sprettet opp ville vekster og ikke så ville vekster og andre buske vekster. Det bare spretter opp så man kan nesten miste pusten. Det er akkurat som det gror i vei fra man går på jobb til man er tilbake igjen, så er det plutselig kommet en ny knopp og mere ugras. Utrolig dette her, det er et like stort mirakel vært år. Det er jammen godt at det er lange lyse kvelder nå, for det hadde jo vært synd å gå glipp av alt dette fine ved å sitte å stirre inn i en PC hver dag, og må tvinge seg til å tenke på det man tross alt lever av, selv om både kropp og sinn bare lengter ut. Lengter ut til hagen, til alle blomstene, til kameraet som kan fange inn alt dette vakre, lengte etter det skapende, å lage gode bilder. Bilder som er meg, bilder som jeg lager, bilder hvor jeg prøver å formidle alt det deilige, herlige, vårlige som jeg ser.
Og har du kjent duftene, de vårlige deilige duftene, bare prøv der du går på veien forbi noen hager med epletrær, andre trær og blomster. Pust dypt inn, sånn ordentlig og kjenn alle duftene, det lukter liv, masse liv, det lukter vår, det lukter sommer. Det er en deilig tid. Jeg går og gleder meg over alt dette vakre rundt meg, gleder meg over at jeg er til og får lov til å oppleve alt dette. Gjør du? Gleder du deg over alt dette vakre og vårlige? Eller går dagene slik de gjorde i vinter og i høst og i fjor og året før i fjor og året før der igjen? Lever du nå? Ikke det? Kanskje det er på tide å suge tak i det som er der, som er der akkurat nå. På vei til bussen kan du jo gripe tak i prestekragen som nikker til deg fra grøftekanten, plukke den, kjenne på den og si elsker, elsker ikke, elsker, elsker ikke og kanskje, ja kanskje kommer du frem til at du elsker livet......