mandag 4. mai 2009

Orreleik og villmarkssus


Etter en arbeidsdag i Oslo sentrum, kan jeg med glede se tilbake på en utrolig vellykket helg på skauen. Jeg fikk oppleve noe av det jeg har drømt om lenge. Det ble en herlig bursdagsgave til meg selv. Vel vitende om at ikke alle jenter langt opp i 40 årene drar på "ligge under åpen himmel" tur, så ble dette for meg bedre enn et spa, selv om det heller ikke er å forakte.

Vi var tre jenter på tur, to godt voksne og min datter på 13 år. Vi voksne er begge meget ivrige naturfotoentusiaster, og vi bestemte denne turen i vinter. Etter mye rekognoserings arbeid fra Trysil jentas side, endte vi opp med en leik på en odde ute i et vann.
Vi slo opp telt på oversiden av vannet, spiste en bedre middag og kaker, og tok med oss underlag og soveposer ned til vannet for å se om det ble noe spill på kvelden. Vi satt der lenge og så på orrene som spilte kveldsspillet sitt. Vi fant ut at vi like godt kunne bli liggende der. Og det ble vi. Det var helt herlig å ligge der å se på stjernene, månen og noen lette nattskyer som svevde forbi. De to andre sov, men jeg ble liggende å filosofere over livet.

Presis kl.03:30 startet det hele. Det var som et symfoniorkester satte i gang å spille. Hele skogen sydet. Det var en mektig konsert som satte seg langt inn i sjela, sterkere enn noen annen konsert kan gjøre. Det var mektig, vi små mennesker som satt der og fulgte med ble vitne til urkraften, til naturens eget naturlige spill. Det samme som vi også er en del av, men som mange av oss glemmer eller ikke vil forstå.
Slekt skal følge slekters gang, det er urkraften, det er det orrene kjemper for, det er derfor vi lager barn. Det er bare noe som er nedfelt i oss mennesker og i alle dyrene og alt liv på denne jorden. På en eller annen måte er det lagd slik at alt fornyes, og det gamle dør. Fornyes og dør, slik går det i en evig runddans.
Da jeg satt der og bivånet spillet, ble jeg helt oppslukt av det livet som utspant seg noen meter bortenfor meg, og når beveren attpå til kom svømmene rett forbi leiken, da var det hele fullkomment.
Jeg var sånn i det, at opplevelsen måtte få tid til å synke inn. Først nå etterpå var jeg klar til å skrive om det. Og når jeg syklet ned til Oslogryta i dag tidlig, gjennom all støyen, eksosen og bråket, da gikk det virkelig opp for meg hvor heldig jeg hadde vært som hadde fått lov til å oppleve naturens egen urkraft.

3 kommentarer:

Studio Natura sa...

Jeg tolker det dit at dette var din første natt på leik? Det pleier å gi svæære opplevelser ja. Hvertfall når det klaffer slik det gjorde for dere! Jeg har ikke vært like heldig. Sist uke jobbet jeg hele uka og været var helt fantastisk. Nå har jeg muligheter å komme meg ut, men regnet preger dager og netter her. Har stått opp kl 4 tre netter på rad nå for å se om det lysner, men nei...

:(

Eli sa...

Ja, vi var veldig heldige...

terjehelleso sa...

Sukk...
Bever og orrfugl...
Ikke missunnelig i det hele tatt...
;)