Tre mils turen, været og meg

Torsdag skulle det gjennomføres uansett vær og føreforhold. Jeg skulle gå tre mil på ski, alene, uten hund, barn og mann. Det høres kanskje ikke så stort i seg selv, det er jo mange som går både tre og fire mil i vel preparerte løyper. Jeg tenkte ikke på dem, jeg skulle gå min egen tur. Jeg skulle bruke lang tid, ikke kort tid, jeg skulle nyte det å være ute, det å være bare meg selv, det å kunne la tankene få fri vandring ut og inn av hodet.
Jeg skulle overbevise meg selv om at jeg klarte å gå tre mil uten å lange ut, uten å stresse, uten å bry meg om hvor lang tid jeg hadde brukt på den og den etappen. Jeg skulle rett og slett meditere, gå i sakte tempo, ikke så sakte at jeg ble kald, men sakte nok til å få med meg det landskapet jeg beveget meg i, vinden, snøen, kulden.

Det var ca. -10 grader da jeg dro av gårde, skisporene som forige dagen var flotte og som min mann hadde gått i på mandagen, hadde mer eller mindre snødd igjen. Jeg kunne så vidt skimte de, og skiene datt på en måte ned i disse gjensnødde trikkeskinnene. Velsignet være de som brøyter opp løypene, men nå var de snødd mer eller mindre igjen. Det gjorde ikke noe for jeg skulle ikke gå så fort likevel.
Jeg kom meg inn i mitt eget tempo. Jeg kjente hvordan kroppen jobbet, hvordan beina forflyttet seg i takt med armene, steg for steg.
Et revespor var foran meg, og noen ganger krysset det løypa for så å komme tilbake igjen. Reven var også på tur.
Det er ikke veldig mange bratte bakker i dette myrrike Trysil området, så det er lett å gå, og de bakkene som dukker opp kommer nesten som en velsignelse, en brytning av landskapet. Det krever litt mer å gå fiskebein oppover, og det er en glede å kjøre nedover slake bakkehelninger, men mest er det myr på myr, skogsholdt og så en myr igjen. Denne dagen snødde det hele tiden og blåste litt, så det bet i kinnene og var surt over disse myrdragene. Jeg skulle ned til et vann som heter Munksjøen, på vei dit lurte jeg på hva som egentlig var vann og hva som var myr, det var neimen ikke så godt å skille når alt bare var helt hvitt, men vannet kom, og det var enda mer åpent. Her var det isende kalt og det føyket inn fra siden. Løypa var lagt langs land et lite stykke, men det virket langt i denne snøføyken.
Vel over kjente jeg at jeg var sulten, jeg rigget meg til under et furutre, jeg hadde tatt med meg rikelig med niste, appelsin, kvikklunsj og drikke. Brød med leverpostei smakte fortreffelig, men kjevene var så kalde at det var nesten vanskelig å tygge. Jeg tenkte at skulle det skje meg noe her ute i villmarken var jeg fortapt, men alle skal jo dø en dag og dersom jeg skulle dø ville jeg heller dø her enn noe annet sted, men jeg regnet ikke med å dø, slik kan man ikke tenke, jeg skulle kjøre løpet ut, tre timer hadde jeg gått til nå og regnet med at jeg var omtrent halvveis. Det ville bli to timer på mila, og det stemte med sluttresultatet. Mitt konkurerende sinn sa til meg at dette ikke var bra, men min meditative hjerne sa at dette var bra. Noe av formålet var å være i det, være tilstede, se, føle og oppleve. Ikke halse av gårde for å komme fortest mulig frem.
Jeg traff ikke et eneste menneske, ikke før jeg nærmet meg et hytteområde i Osen, da møtte jeg en dame, og ved Korsmyrkoia møtte jeg et par. Så var alt øde igjen, men nå visste jeg at det ikke var langt igjen. Jeg økte farten noe mot slutten, her var løypene tråkket opp, og da jeg så huset, fikk jeg gledeskicket over at jeg hadde gått tre mil på ski og brøytet løypa selv mesteparten av veien. Jeg hadde klart det, og jeg følte meg så glad, oppstemt og sterk. Det var min tur, i ulvens rike, men jeg så den ikke, jeg så bare et revespor...