Funderinger over fotolivet

Har du noen gang kjent suget etter å ta bilder, bare knipse i vei alt du ser, eller kanskje ikke alt, litt nyansert, men ganske mye.
Jeg har nå tilbrakt noen dager i Trysil sammen med familien for å slappe av litt fra det daglige livet hjemme, og fordi det har vært vinterferie. Det er kjempe koselig å kose seg med familien, vi er mye mer sammen her oppe, enn i Oslo. Likevel søker jeg etter stillheten, roen den roen som senker seg ned over meg når jeg kan ta med meg bikkja, kamera og meg selv til skogs. Det å kunne tillate meg selv å forsvinne et par timer inn i skogen, inn i mitt indre landskap,naturlandskapet som er i meg, denne søken etter det opprinnelige etter det som alltid har vært, og som jeg er en del av. Å kjenne vinden i fjeset, se på skyggene som solen danner i snøen, barken på en trestamme, legge kinnet inn mot treet og kjenne at her er det liv, det er natur, det er det opprinnelige, det universelle og altomfattende.
Så kan jeg sitte en time i strekk og ta bilder av småfugl. Hvorfor? Fordi det er spennende, jeg ble overrasket når jeg så dompapen i går, med det flotte røde brystet, men jeg kom aldri på knipsehold, derimot var både kjøttmeis, granmeis og blåmeis ivrige etter å vise seg frem. Og Flaggspetten, men den er en luring, kan sitte i samme treet som jeg sitter ved, men holder seg på motsatt side, så det er umulig å komme inn på den. Det er ikke lett. Det er faktisk ganske vanskelig, for jeg vet at hvis jeg prøver å bevege meg rundt treet, da flyr den. Den har sett meg, og den lar seg ikke frivillig posere for fotografen. Så slår jeg opp i fugleboka og leser om våre små venner. Det er deilig, det er godt å få ut alt dette som jeg har gått og drømt om i Oslo.
Så tenker jeg mye på hva jeg egentlig ønsker med fotograferingen, jeg bruker jo uhorvelig mye tid på den, kanskje mest foran PC. Veldig mye tid egentlig om det er kommentarsider på nettet, egen hjemmeside, levering til stock photos eller alt hva det nå er. Og vil bildene leve? Vil det være interesse for dem, eller forsvinner de bare inn i mengden av bilder på nettet? Det er jo haugevis med bilder på nett. Det finnes sikkert flere millioner nettsider, og hva er bra og hva er dårlig? Hvordan skal man kunne klare å hevde seg som en amatør? Holder bildene man tar mål? Eller er de bare en av flere i samme sjanger? Hva er spseielt med mine bilder? Og hvordan kan jeg få frem det spesielle? Hvordan kan jeg få frem meg i bildene mine? Det lurer jeg på.
Er det noen bilder som jeg har klart det med? Har jeg noen bilder som er helt egen stil? Vil jeg kunne bli plukket ut av 100 fotografer, hvor de som kjente bildene mine trygt kunne si at disse har Eli tatt, ikke Terje Hellesø, Leif Rustand eller Inger Anne Vik, jeg kan se at det er Eli´s bilder. Er mine bilder slik i dag? Har jeg klart å utvikle en egen stil? Jeg tror ikke jeg har klart det, hvor på skalaen er jeg?
Hvordan tenker jeg når jeg fotograferer? Hva ønsker jeg å uttrykke? Er det motiver jeg drømmer om å ta som jeg ikke tar? Hva slags foto er jeg glad i? Hva er meg? Spørsmålet blir egentlig hvordan kan jeg utvikle meg som fotograf?